Jeg har jo hatt hund i alle år, og min erfaring er at Dachser de bjeffer. Små hunder de bjeffer langt mer enn større. Og jeg har hatt både små og store hunder, så jeg vet av erfaring der gitt. Men saken er jo den at jeg har jo en sykdom , ME og av den grunn har jeg ikke så mye krefter til å holde igjen en hund. Vi har jo en omplasserings hund fra før , en Flat Coated Retriver, han nærmer seg 9 år, og det er en real ADHD hund, som i tilegg går på flybensin, det er jeg ganske så sikker på. Så da var det ok å si ja til en mindre hund. En som er der for meg. Og Rune er en perfekt ME hund, han liker IKKE å stå tidelig opp, han er fornøyd med en tur på 10 min som han er med en tur på 2 timer. Han stresser ikke inne
Jeg har kjent oppdretteren til Rune i mange, mange år, hun er en venn av mamma, men jeg har blitt glad i den damen, så jeg ser på henne som en veldig god venn. Og er det noe hun kan så er det hund, hun lever og ånder for hundene sine. Til henne kan man ringe mer eller mindre døgnet rundt, men vi har nå mest kontakt via dette flotte sosiale mediet Facebook.
Vi kom i snakk og Rune kom opp som samtale tema. Jeg måtte bruke litt tid på overtale mannen min, jeg sa vel sånn at han skulle være her på prøve, det var det og noe jeg hadde i tankene mine siden vi hadde en hannhund fra før, samt at vi bor ikke langt ute på landet ( hadde vi gjort det hadde vi vel ratt hatt en 20-30 hunder) og vi har hatt en del hunder i fosterhjem som har vært svært så bjeffete. Så jeg var sikker på at det ikke ville gå med Rune..
Men klart litt bjeffing har det vært, problemet som var aller størst var at han var livredd menn. Ganske utfordrende når jeg er eneste dame i huset. Og de andre i huset er både dype i røsten og høye, så jeg så jo at han var ganske så redd. Tror aldri vi har hatt en hund som har vært så redd for ungene i huset ( unnskyld ungdommene)
Og vi hadde et markerings behov inne, Rune måtte passes på som en hauk, for han tisset der han tisse kunne. Vi som ikke pleier å ha hund i senga , vel Rune er blitt et slags fast innslag der.
Og vi har hatt utfordringer. Det skal bjeffes på alle hunder vi møter. Alle folk skal liksom jages bort. Men han kommer seg.
Som jeg sier: " Det har helt klart vært mye jobb og mange tårer, og ja noen ganger vurderte jeg å sende han til pølsefabrikken( Ikke bokstavelig da) men Rune har alltid kommet seg. Han har med sin oppførsel og sine vakre øyne sagt i etterkant: " bare ha tro på meg mamma, så kommer jeg meg. " Og jeg har prøvd det og fått det igjen i ren lykke"
Mange mente nok at han var ganske så håpløs, men han imponerer. Vi har begynt hver Tirsdag fra 2015- 2115 cirka å trene utstillings trening med Rogaland Dachshund klubb.
Vi hiver oss på glattisen og stiller i Kr. Sand den 16 Mars på NKK utstillingen der.
Han har begynt å vise stor glede når vi skal dit selv om det er kaldt så klager han ikke.
I dag har vi vært på stranden, iskald vind, og vi koste oss skikkelig. Rune er en gutt som utvikler seg nesten litt sånn skremmende fort.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk anledningen til å ta i mot Rune, han er bare verdens herligste. I dag når jeg var langst stranda , sammen med begge hundene og mannen min, vi traff en annen med en hannhund på 5 år, og de lekte ikke sammen med de kunne være sammen, og det er store fremskritt bare der, og etter 5 min fant Rune ut at han mannen heller ikke er farlig så han kunne hilse på han og. Bare Rune får velge selv når tiden er inne så er det topp for han, uansett jeg gikk nå å tenkte at han har jo egentlig helt feil navn, han burde enten hatt navnet Flaks, for det var flaks for meg at han kom til meg,
eller det engelske ordet for Gave, nemlig Gift. Men det blir feil hvis man sier det på Norsk, men han passer best til Rune.
Rune er egentlig en gave sendt i rett tid. Jeg trengte han like mye som han trengte meg.
Dette var noen ord fra Meg.
Her er et bilde av Rune.
Takk til Rune for at du er du
Takk til Liv for at du trodde på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar