I går var det en måned side jeg kom ut av bilen og møtte min familie her borte, mest av alt møtte jeg storebroren min. Jeg hadde jo hatt kjennskap til mamma i 2 dager og jeg følte meg 100% trygg på henne. Tiden har gått fort. Og jeg har utviklet meg veldig. Men jeg har jo og blitt satt på prøver. Sosialiering på strender med andre hunder, utstillingstreninger, jeg har egentlig blitt ganske så trygg på meg selv, men klart at noe er enda skummelt, men mamma og pappa lar meg prøve det som jeg er redd for.
Jeg har vært mye ute i vinden, og jeg har funnet ut at hvis jeg bjeffer på ungene i huset har det ingen effekt, de er liksom ikke redd for meg. Og jeg blir våt hvis ikke jeg tier stille når jeg bjeffer på naboene.
Jeg har lagt på meg. Og jeg har fått muskler.
Men mest av alt har jeg funnet ut at mennesker er til å stole på, og mammaen min er der alltid for meg, jeg kan søke trøst hos henne, og hos pappa.
Det beste jeg vet er å komme opp i senga , og legge meg mellom mamma og pappa, da får jeg varmen fra de og så flytter jeg meg ( les blir flyttet på) og legger meg inntil mamma. Jeg fikk liksom egen dyne og alt der der, men jeg vil heller ligge under menneskenes dyne for det er mye bedre. Etter en stund flytter jeg meg opp og legger hodet mitt mot matmors hode, det er bare supergodt.
Så jeg er kjempeglad for å ha kommet hit, jeg er en glad gutt. jeg trives godt, og jeg er så glad for at oppdretteren min Liv spurte mamma. Jeg har det som plommen i egget.'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar